Skautuva 626 moh-alene

Idag, 29. juni 2012, var det nydelig sommervær, og siden jeg snart skulle reise på ferie, tenkte jeg det ville vært fint med en 4. topp på listen.  Jeg pakket et eple og noen nøtter og heldigvis sjokolade, for ut fra min rekognoseringsrunde på internett, skulle dette være raskt unnagjort.  Jeg dro hjemmefra kl. 16.

Jeg kjørte opp Soløyvannsveien, og måtte spørre meg frem litt for å finne ut hvor jeg skulle parkere bilen.  Først kjørte jeg opp en gårdsvei til venstre, som førte til en gård.  Her snudde jeg, blant annet fordi veien virket ulendt med mye store steiner.  Jeg parkerte ved gårdsveien ned mot Soløyvatnet.  Til neste gang har jeg lært at jeg kan kjøre bare litt lenger, og parkere ved et hus som står der til nedfalls.

Jeg trasket altså i vei opp gårdsveien, og i enden var det godt opparbeidet sti opp gjennom den skogkledte lia.  Her var det ivrig fuglekvitter og bekken klukket lystig (den smakte godt også).  På toppen av lia var det et skilt, og her kom første overraskelse; riktignok pekte skiltet ut riktig vei opp en bratt liskråning til høyre, men avstanden til Skautuva var adskillig lengre enn jeg hadde tenkt.  Jeg tok utgangspunkt i linken her, http://www.gålittlenger.no/bodo/ , hvor det står 7 km t/r med den ruten jeg valgte.  Det var minst dobbelt så langt...

Mostifjellet; utsyn mot Sandhornet.

Men det skjønte jeg ikke før jeg hadde gått litt lengre.  Jeg kløv trøstig opp den skikkelig bratte lia til høyre, og kom meg opp i åpent lende.  Det var lyngheier og sauer på beite.  Her var det et par små dammer, som jeg tenkte måtte være Sandjordvatnan (ut fra kart jeg printet ut fra siden over).  Men dengang ei; da jeg kom opp på neste bakkekam, fant jeg et par varder men ingen turboks.  Etter litt telefonering til turinteresserte venner angående råd og tips om orientering, samt litt rasting og fotografering, fortsatte jeg bortover.

Veldig fin høyfjellsbjørk?

 Det var langt og lengre enn langt, men heldigvis kom det noen stykker på sykkel (!) som kunne veien.  Det var da det gikk opp for meg at det var anslagsvis 3 ganger så langt som jeg trodde...men nå skulle jeg gjennomføre, og litt trening hadde jeg dessuten fått :-)

Det som ikke var Sandjordvatnet...

 Det var igrunn gode stier hele veien, men stien var ganske smal og dyp, slik at det var litt anstrengende å gå på dem. 

Nydelig utsikt mot Landegode, ca. 1/3 av veien tilbakelagt.

Mot Børrvasstindene; litt selskap hadde jeg også.

Reinroser.

 Nydelige reinroser vokste i store områder her oppe.

Det var også massevis av nydelige tuer med små, lilla stjerneblomster.

Omsider kom jeg oppover Mostifjellet, som var grønnkledt, og etterhvert opp mot Sandjordvatnan.  Da følte jeg meg bra dum, og jeg fant ut at jeg hadde med for lite mat.  Men frem skulle jeg!  Kaldt ble det også, så jeg måtte kle på meg ved Sandjordvatnan, for da kom det meget kraftig vind fra andre siden av fjellet.  Det støyet godt i ørene!

 Nå kunne jeg se toppen, og den var steinete og noe bratt mot slutten.  Man trengte ikke klatre... 

Landegode fra Skautuva 626 moh

Steigtinden fra Skautuva 626 moh

Det var supert å finne turboksen, og jeg tok også noen få bilder.  Det blåste for mye til at jeg kunne raste på Skautuva, så jeg gikk ned igjen.  Det blåste egentlig så mye at jeg var redd for at kamera og innholdet i sekken skulle blåse bort da jeg åpnet sekken.  Det blåste vel så mye at det ikke gikk an å ta pauser :-p

På turen tilbake traff jeg en kar og et par damer.  Han første nesten løp bortover.  Jeg hadde begynt å få veldig vondt i føttene og bena, men heldigvis trengte jeg ikke Compeed (hadde ikke med).

Varder på Skautuva; mot Børrvasstindene.

Det skyet over, og ble enda kaldere.  Jeg var skikkelig sliten av å gå så langt, men motiverte meg med at det var mat å få hjemme... Jeg traff på en rein, og selveste Mikkel Rev, på returen.

Og da jeg kom ned lia, og bilen var i nærheten, ringte jeg Peppe's Pizza; de kom hjem omtrent samtidig som meg!  Jeg var meget fornøyd med topptur nr. 4, og så sliten at jeg ikke orket å ordne meg mat.  Kom hjem kl. 23.

Til neste tur må jeg gjøre bedre forarbeid, men turen var helt fabelaktig, den!

Keiservarden 366 moh

Turen til Junkeren var ikke så lang, og Keiservarden er også lett tilgjengelig.  Det er dessuten motiverende å kunne føre opp 3 av 10 topper på listen her:

 http://www.gålittlenger.no/bodo/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=76&I=249&mid=509

Så var jeg så heldig at min yngste sønn ville være med idag også, så jeg fikk selskap på turen!

Vi pleier å kjøre til Turisthytten, og parkere der.  Det er god vei og godt opparbeidede stier hele veien opp.  En del stigning gjennom skogen, før det blir brattere mot slutten, og mer ulendt med storsteinet ur.

Ved største varden på vei opp; Sandhornet i bakgrunnen.

 Det er veldig fin utsikt store deler av turen, over Bodø by med flyplassen, og utover værene samt til Lofoten på en solskinnsdag.  Man ser Børrvasstindene, hvor Per Kalsatind og Børtind er blant årets 10 topper, samt Sandhornet, som også er på listen.





På toppen er det et stort gruslagt platå, hvor man kan nyte både vind og 360 grader panoramautsikt.  Der er det også en gapahuk, som er satt opp litt i le, hvor man finner turkoder og slikt.  Her er det også fint å raste, hvis man har med barn kan det være greit.  Idag ble det fort kaldt, så vi gikk raskt ned igjen.  Et par timer rekker lenge på denne turen.

En rolig type jeg traff tidligere i år!

Fra en tidligere tur.

Junkerfjellet 283 moh

Siden jeg var bitt av toppbasillen etter turen til Børtind, tok jeg med meg en venninne, min yngste sønn og hans kompis til Junkerfjellet den 26. juni 2012.   Det var delvis overskyet med kald vind, men turen er relativt kort og barnevennlig. 

Vi kjørte til Bestemorenga, og parkerte bilen langs en skogsvei, som er avstengt med bom et stykke fra Soløyvannsveien.  Det er den samme grusveien man følger hele veien opp.  Til å begynne med er det slak stigning, og etterhvert kan man se Keiservarden til høyre.  Man kan også høre skudd fra øvingsbanen på Bestemorenga.









Mot slutten er det noe bratt stigning, og plutselig er man på toppen.  Går man så frem på det gresskledte platået, får man nydelig utsikt over Bodø by og "værran".

Ungene klarte seg fint på turen, en del klaging, men så gikk de minst dobbelt så langt som de voksne fordi de løp frem og tilbake.  Vi hadde planlagt vafler på Bestemorstua på returen, men det var stengt.  Vaflene ble derfor ordnet hjemme!

Og jeg var fornøyd med å ha sikret meg topp nr. 2 :-)

Børtinden 23. juni 2012 (1046 moh).

Børtind 1046 moh

Det hadde vært en kald vår og forsommer med mye overskyet vær, men vi hadde tatt sikte på tur til Børtind sankthansaften, 23. juni 2012.

Dette var min aller første topptur, og jeg var spent på om jeg ville klare meg til toppen, siden jeg har relativt uttalt høydeskrekk.  Formen var dessuten ikke den aller beste, tross gruppetimer på Friskhuset opptil flere ganger ukentlig.  Jeg hadde fjellvant turfølge for anledningen, og han ordnet med kart etc.  Det var nok veldig smart!

Dagen opprant, og det var blå himmel uten en eneste sky, og strålende solskinn!  Vi pakket tursekker og kjørte til Børelva (50 moh), hvor vi parkerte bilen på parkeringsplassen.  Vi startet oppstigningen omkring kl. 12.  Av to mulige ruter mellom Tverrelva og Trollhola valgte vi den høyre ryggen opp lia.  Det var spredt forekomst av sti og vardemerking oppover.  Stigningen var temmelig bratt med litt vegetasjon til å begynne med.  Så kom vi opp på et langt platå med mye stein, som var lett å gå på (Vardfjellet).  Her kunne det være vanskelig å se vardene fordi det er mange store steiner på bakken.  Etterhvert kunne vi se Børtind til høyre, og fikk utsikt over Tindvatnan og Skavlhaugelva i en bred dal like under oss.  Her rastet vi, før siste oppstigning.  Jeg var også veldig glad for at jeg hadde tatt med Compeed gnagsårplaster.

Før vi kunne gå over elva, måtte vi ned i dalen (og tapte ca. 100 høydemeter).  Vi måtte over elva, og kom over et stykke ned til høyre.  Til vi gikk ned hadde vi snakket med andre turgåere (vi møtte et par og en jente med hund), og funnet ut at det beste stedet å komme seg over var ved utløpet av elva, opp til venstre (altså til høyre når man går ned).  Da gjenstod bare det bratte partiet til oppunder toppen.

Her lå det fortsatt temmelig mye sne, så vi måtte planlegge ruten opp.  Vi kunne etterhvert se fotsporene i sneen etter paret som gikk opp før oss, og hadde en del hjelp i det.  Jeg tok det meget med ro, fordi jeg ikke visste hvor mye energi jeg kom til å bruke til toppen, og dessuten skulle vi jo ned igjen også.  Fra snebakkene kunne vi såvidt skimte paret som gikk foran oss på vei mot selve toppen.  Vi kom opp bakken til en senkning mellom Børtind og nabotoppen.

Rett ned i Åselidalen!

Fra senkningen gikk fjellet rett ned til Åselidalen, og jeg kjente suget i magen.

Utsikt mot Per Kalsatind

Utsikt mot Rundtind

Oppover mot nabotoppen til Børtind

Her så vi rett over mot Rundtind (som slett ikke var rund fra denne vinkelen!) og Per Kalsatind, og det var et enda mer imponerende skue på nært hold!  Nå gjenstod kun siste ryggen til toppen. 

Slik ser ryggen mot toppen ut, fra nesten på toppen!

Vi startet så smått, og her fikk jeg skjelven.  Det gikk bratt ned på begge sider, og jeg tvilte på at jeg skulle klare å komme meg opp.



Fjellføreren fant en annen rute langs underkanten av toppen, ned til høyre for tinden og så opp.  Det ble en del klatring og sterk ordbruk, men opp kom jeg!

Fjellføreren rekognoserer ryggen mot toppen

Når vi så satt på toppen var det en enorm lykkefølelse!!  Blå himmel, sol, helt vindstille....  Et perfekt øyeblikk!!  Fikk selvsagt registrert meg på Ti på Topp :-D

Vi rastet litt på toppen, før nedstigningen.  Nå var klokken antakelig blitt 18 eller 19.










Vi klatret først ned til senkningen, deretter gikk det fort ned gjennom den snekledte skråningen til Tindvatnet.  Jeg forsøkte å bruke en plastpose som akebrett, og det var veldig artig, men ble våt i stussen :-p  Så var det over elva, denne gangen på "rette" stedet.  Jeg begynte å bli skikkelig sliten i bena, men en kommentar fra fjellføreren om at "jeg ikke var i noe særlig form", gjorde at jeg ble så rasende at jeg kom meg ned av fjellet i en fart.  Her må man være oppmerksom på å følge vardene, så man ikke havner i Trollhola....Vi var nede omkring kl 22.

Vi endte til slutt ned den andre ryggen, til høyre når man går ned.  Og jeg var veldig godt fornøyd med at jeg hadde fullført turen, og fornøyd med at formen og min snart 40-årige kropp klarte såpass :-)  Og så fikk vi kjempefin farve av solen; jeg ble til og med solbrent på leggene!